CSI on Trial

Basert på ekspertvitnesbyrd fra blodflekkmønster-analytikere, dømte en jury den tidligere politimannen David Camm for å ha drept familien sin. Han ble frikjent år senere da et sjokkerende nytt bevis kom frem. Hvordan kunne blodflekkmønsteranalysen være så feil? Er det god vitenskap?

Som ung sjømann ble Keith Harward dømt for et grusomt overfall basert på en bitemerkeanalyse. Etter 33 år i fengsel fritok DNA-testing ham og beviste at bitemerkebeviset var dårlig. Feltet innen bitemerke-analyse har vært gjenstand for intense kamper og offentlige undersøkelser.

Skytevåpenanalyse er en av de vanligste rettsmedisinske praksisene i USA, men nylig har vitenskapen bak den kommet under ild. Den nasjonale kampen om hvorvidt man skal tillate våpenanalysebevis i retten er ikke bare teoretisk.

Forstadsmoren Audrey Edmunds ble dømt for å ha ristet en nabos baby i hjel. Hun ble imidlertid løslatt etter 11 år da patologen som vitnet mot henne innrømmet at han ikke lenger var sikker på ristet baby-syndrom.

Skoavtrykket på det grusomme åstedet i Idaho så ut til å stemme overens med Charles Fains sko – begge viste et lite spikerhull i sålen. Basert på de fysiske bevisene ble han dømt til døden.

David Gavitt sonet nesten 27 år i fengsel før ny brannvitenskapetterforskning frifant ham. Anthony Kyles og utallige andre sitter fortsatt bak lås og slå. Hva skjer når vitenskapen bak åstedsundersøkelser går fremover, men juridisk presedens bare ser bakover?